Du er her: Hjem > artikler

FORHOLDET TIL DEN HELLIGE ÅND OG BØNN

cat Artikkel|date publisert: 03.03.2010 | Arne Borgersen

bilde

Jeg tror vi bedrøver Den Hellige Ånd når vi neglisjerer ham. Når vi prøver å finne alle slags metoder hvor vi unngår ham mest mulig, er det det samme som å neglisjere ham.

Vi tegner til stadighet bilder av en sunn menighet, men uten Den Hellige Ånd. Det ser nesten ut til at han blir sett på som en inntrenger som bare skaper vansker for oss. Når vi snakker om en virksomhet som skal ligge på nivå med den første menighet, og omtaler den første menighetens radikale forkynnelse i positive ordelag, ser det ut til at vi glemmer bakgrunnen for den sterke forkynnelsen og frimodigheten de første kristne hadde; At de var fylt av og døpt i Den Hellige Ånds kraft. Det var en indre drivkraft i deres liv som kom fra den guddommelige kilden de hadde inne i seg.


Åndsfylde og åndsåpenbaring er nødvendig for å leve i den himmelske åndelige dimensjon. Det vi forstår med våre skarpe hjerner kan aldri erstatte det verk Ånden gjør. Bevisstheten på den himmelske verdens virkelighet kommer ikke ad intellektets vei. Inge hjerne, om den er aldri så skarp, kan trenge inn i og gi den indre bevisstheten som Ånden gir. Sikkerheten og tryggheten som ligger i et møte med den virkelige Jesus som en opplevd virkelighet, kan ikke erstattes av metoder.


Når det til stadighet snakkes om bønn som om det er stress, kutter vi ut nettopp det som skulle være kanalen hvor vi øser av de overnaturlige kildene. Men i det moderne samfunnet har rasjonalismen et sterkt fotfeste. Man vil ikke befatte seg med det som er overnaturlig. Det er noe usikkert og svevende over det i manges øyne. Man vil ikke tro på annet enn det som kan tas på og føles på. Man rasjonerer bort det som ikke kan forklares, og dermed står man tilbake med en materialistisk orientering som er direkte skadelig for Guds menighet.


Vi trenger å gjøre som det står i 2.Krø.7,14: Ydmyke oss innfor Gud og erkjenne at vi har tapt noe på veien mot å prøve å fornye menigheten bare ved hjelp av metoder og analyser. Vi kan alltids få mye folk til å "gå på møter", men spørsmålet må alltid være: Har disse som går på våre møter blitt disipler eller bare tilhengere av vår forsamling og vår pastor? Er det den underholdende menneskesentrete stilen som lokker folk til hyggelige sammenkomster, eller kommer man for å møte Jesus og bli dannet av ham? Det står mer i nevnt avsnitt i 2.Krøn. …og ber! Bønn ser ikke ut til å ha noen som helst apell der man går inn for metoder og underholdende møter. Bønn ses på som noe uvesentlig som bare stresser fordi det blir et press til å gjøre noe man egentlig ikke liker. Og hvorfor liker man det ikke? Fordi det er fremmed! Det er ukjent virkelighet. Erfaring mangler fordi åpenbaring mangler. Det blir noe farlig fordi det ligger i det ukjente, og det ukjente gjør meg utrygg. Dermed velger mange å rasjonalisere det bort.


Videre står det: Omvender seg. Eneste farbare vei er omvendelse til Gud! Bort fra meg selv og til Ham som ER livskilden. Slutte å øse av egne ressurser og begynne å søke Gud. Det vil gjøre slutt på stress og ikke øke stress! Å legge seg selv i Guds hender og regne med hans hjelp! Man yter mer når man er trygg på Gud og drar ham inn i alle forhold i livet. Overlater seg til Ham og lever med Ham! Jeg er redd vi er på vei bort fra denne enkle sannheten og inn i rasjonalismens selvsentrerte og gudsforlatte farvann. Vi trenger å omvende oss til Ham som alene har all den kraft som skal til for å bryte ned barrierene mellom menigheten og folket vi skal betjene og vinne. Om vi vender oss bort fra bønnelivet, vil vi aldri komme dit at mennesker blir frelst og gjort til disipler. Da vil vi bare fortsette i et spor som fører mennesker inn i et bedrag.